Når man først blir skadet i helsevesenet i Norge, så har vi en ordning som heter Norsk Pasientskadeerstatning. Vi tenkte at her var det hjelp å få, vi så tross alt for oss at mannen min aldri ville komme ut i arbeidslivet igjen med de økonomiske tap det medfører. Men ALDRI har jeg opplevd å bli så til de grader mistrodd, mistolket og beskyldt for løgner som jeg/vi ble via denne instansen og videre via Helseklage og statens advokat i Oslo Tingrett.
I 2011 saksøkte min mann staten for alvorlige skader etter ECT og påstand om at det var svikt i ytelsen av helsehjelp da ECT ble igangsatt uten at annen behandling var tilstrekkelig utprøvd. Skadene er blant annet:
- Invalidiserende hodepine - 25 år av hukommelsen er slettet, inkludert alle personlige minner - Problemer med konsentrasjon, innlæring og korttidsminne
Staten ble selvfølgelig blankt frifunnet. Flere ganger i domsavsigelsen ble det opplyst om at "det på tidspunktet ikke fantes nasjonale retningslinjer for bruk av ECT" og at det derfor var skjønn som lå til grunn for oppstart av behandlingen. Og staten hadde betalt sine sakkyndige godt for å si at det ikke fantes bevis for at ECT gir varige skader.
Elektrosjokk(ECT) blir mer og mer brukt i Norge, i enkelte tilfeller også under tvang. Behandlingen blir, ved noen psykiatriske avdelinger, nærmest gitt som førstevalg i behandling av depresjon. Det siste skjedde med min mann, og resultatet ble fatalt. Fra å være en høyst oppegående firebarnsfar(riktignok med diagnosen moderat til alvorlig depresjon) ble han forvandlet til en skygge av seg selv i løpet av få dager.
Jeg vet ikke hva jeg forventet da han søkte hjelp i mars 2011, men kanskje at noen først og fremst tok seg bryet med å finne ut hva som lå bak depresjonen? Samtaleterapi? Det gikk knapt et par dager før en psykiater foreslo ECT, og deretter gikk det slag i slag med lovord og overtalelser for å få han til å si ja til behandlingen som ble igangsatt fire dager senere. Det er journalført at han var svært skeptisk, han fikk angstdempende medisiner i frykt for ECT, og han snakket med sykehusets prest dagen før første behandling. Det skal sies at jeg også lot meg overtale av personalets solskinnshistorier i tillegg til å lese en visuelt flott brosjyre han fikk utdelt.
Allerede etter første behandling fikk han en forferdelig hodepine som ikke lot seg avhjelpe av smertestillende medikamenter. Vi bor nært sykehuset og han var hjemme hos meg omtrent hver dag. Han lå for det meste på grunn av hodepine, og jeg tror det var først etter tredje behandling at jeg skjønte hva ECT faktisk gjorde med han. Han kjente seg ikke igjen hjemme, kjente ikke vennene sine, våre barns venner eller deres foreldre. Det var vanskelig å føre en normal samtale da han ikke husket hva han akkurat hadde sagt. Vi ble beroliget med at det var vanlig å være forvirret etter ECT og at dette ville normalisere seg i løpet av noen uker. I ettertid har jeg lest fra journal at han var "avvikende i forhold til andre ECT-pasienter og mer påvirket over lengre tid". Han hadde også stort fall i O2-metning under behandlingene. Behandlingene ble avsluttet grunnet store bivirkninger.
Han ble ikke bedre, tvert imot. Så når ECT ikke fungerte, så ble han medisinert i stedet. I takt med økende medisinering(Lithium) fikk han flere symptomer på Lithiumforgiftning. Det startet med ustøhet og skjelvinger, han mistet ansiktsmimikken og fikk til slutt problemer med å snakke. Han ble sendt på utallige undersøkelser uten resultat. Etter ca. 2 måneder ble plutselig Lithium seponert på dagen. Han ble gradvis bedre de første ukene etter seponering og fikk tilbake både balanse og taleevne. Men vi trodde aldri han ville kunne jobbe igjen.
Sommeren 2011 sendte jeg klage til Fylkesmannen på behandlingen, og fikk medhold i at det ikke var indikasjon for bruk av ECT da annen behandling ikke ble prøvd først. Vi fikk allikevel avslag hos Norsk pasientskadeerstatning og Helseklage fordi deres sakkyndige mener det ikke fins beviser for at ECT gir skade. De konkluderte i stedet med at årsaken måtte være en progressiv nevrologisk sykdom under utvikling.
Da vi valgte å ta ut stevning snudde Pasientskadenemda og gikk bort fra konklusjonen om nevrologisk lidelse helt uten begrunnelse. Vi ba retten om å få oppnevnt en uavhengig sakkyndig, men fikk avslag på dette da saken var godt nok opplyst som den var. Rett før rettssaken startet innhentet staten sitt eget "kronvitne" som både sa seg uenig i de vurderinger som var gjort av behandlende leger ved sykehuset samt diagnose. Han snakket også mot sine egne anbefalinger som fins på nett når det er snakk om indikasjon for bruk av ECT, men hva gjør man ikke for flere titalls tusen kroner? Vanlige folk har ikke sjans til å betale de samme summene og er dømt til å tape.
Det er langt mellom juss og det virkelige liv, og vi ble nødt til å innse at den økonomiske risikoen for å ta saken videre ble for stor. Det var en lettelse at den var over, og penger ville uansett ikke gitt mannen min livet tilbake.
Men kanskje kan jeg ved hjelp av denne hjemmesiden spare en pasient eller to fra å miste sitt?